Gradvis håp

John Crump

By GRID-Arendal

December 5^th, 2018

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet for Trefoldighet, et menightesblad produsert av den norske kirke. Temaet for årets juleutgave er håp. Kort tid etter at bladet ble publisert, ble det 24. partsmøte for Klimakonvensjonen, FNs rammekonvensjon om klimaendring, gjennomført i Katowice, Polen. Møtets hovedfokus var å fullføre regelboken som kan bidra til at Paris-avtalen kan tre i kraft i 2020. På den første dagen av i alt to ukers møteaktivitet, holdt den britiske naturforskeren Sir David Attenborough en tale hvor han kalte klimaendringene for «vår største trussel på tusenvis av år».

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg bruker så mye tid på å prøve å øke bevisstheten om klimaendringer og andre miljøproblemer. Det ville være lettere å være selvtilfreds og å leve livet, å handle uten bekymringer.

Men passivitet og selvtilfredshet er ikke svaret. Det er problemet.

Da barna mine ble født, innså jeg at jeg var mer enn et individ, at jeg var en del av en stor kjede som strekker seg inn i fremtiden. Selv om jeg var bekymret, delte jeg nå et håp med alle foreldre om at jeg måtte satse på fremtiden. Jeg fikk et langsiktig perspektiv utover mitt eget liv.

Slik må vi tenke på klimaendringer, andre miljøutfordringer og livet fremover. Vi trenger et langsiktig perspektiv. Vi må forstå at våre beslutninger vil gjøre en forskjell i fremtiden. Og vi må opprettholde en følelse av håp for å inspirere kollektiv handling.

Vi må huske at konsekvensen av vår tid er større enn klimaendringene. Vi må sette oss høyere og dypere mål. Det vi egentlig snakker om, hvis vi er ærlige med oss selv, er å forandre levemåten vår på planeten.(1)

"1,5 grad for å holde seg i live!" Er et rop som ofte høres ved globale klimaforhandlinger. Det refererer til den øvre "sikre" grensen for global temperaturøkning - og det er hovedbudskapet i en ny rapport som nylig ble utgitt av FNs Klimapanel (IPCC).

Rapporten, som undersøker virkningen av global oppvarming på 1,5°C over pre-industrielle nivåer, ble etterspurt etter at land i FNs Klimakonvensjon nådde den historiske Paris-avtalen i 2015. Denne avtalen inneholder en forpliktelse til å holde "økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til godt under 2°C over pre-industrielle nivåer" og å prøve "å begrense temperaturøkningen til 1,5°C."

Denne innsatsen vil kreve "raske, vidtgående og hittil ukjente endringer i hele samfunnet", sa rapporten fra FNs Klimapanel.

Hvis temperaturen stiger til 2°C vil alle verdens eksisterende korallrev dø ut. Globalt havnivåstigning vil være rundt 10 centimeter, og utsette ytterligere 10 millioner mennesker for risikoen for flom. Havtemperaturen vil øke sammen med surheten i havene, noe som vil true havmiljøets evne til et bærekraftig liv. På land vil planter som hvete, mais og ris bli truet.

Det er håp innebygd i denne vitenskapelige rapporten. Jo raskere verden beveger seg for å redusere klimagassutslippene, desto bedre er sjansen til å avverge de verste effektene av klimaendringene og begrense oppvarmingen til 1,5°C. Vi kan gjøre dette gjennom tilpasning - bedre vanningsanlegg for å takle tørke, økt flombeskyttelse og sikre ferskvannsforsyninger. Vi må også endre systemene vi lever i: redusere eget forbruk, endringer i landbruket, variere og utvide avlinger og planlegge våre byer bedre. Vi vet hvordan alt dette skal gjøres.

FNs klimapanel sin rapport sier at nye strategier, nye måter å investere på, ny teknologi og endring av energikilder er avgjørende. Publikum trenger å bli mer bevisste og bedre utdannet, og nye tilnærminger må iverksettes for å "akselerere de store målene i atferdsendringer i samsvar med tilpasning til og begrensning av global oppvarming til 1,5°C."

Håpet er å kunne se at det er lys på tross av mørket.(2)

Vi kan ikke gå tilbake til en tid før klimaet begynte å forandre seg, "egentlig handler det om grader av suksess eller grader av svikt," sa klimaforsker Michael Mann i et nylig intervju. Det er "en dramatisk verdensomspennende overgang fra fossile brensler til fornybar energi, og vi har sett at karbonutslippene begynner å flate ut."

Det aller viktigste, sier Mann, er at vi trenger å opprettholde en følelse av håp: "Fortvilelse og håpløshet fører til passivitet på samme måte som direkte fornektelse gjør. Det ville være en selvoppfyllende profeti, for det ville føre til de verste konsekvensene av klimaendringene. Alt er helt opp til oss."